Scenario 2: Destinasjon Innlandet

Siden Norge har klart å opprettholde det høye velstandsnivået, har den innenlandske etterspørselen etter opplevelser og kultur fortsatt å øke. Dette har kommet særlig reiselivsnæringen i Innlandet til gode. Det kommer mange arbeidsinnvandrere både fra Europa og andre land for å jobbe i Norge.

Hovedoppslaget i Financial Times 1. april 2030 er: «How to make money out of snow». Britene mener det er noe rart med Norge. På den ene siden finner vi ledende teknologimiljøer langs hele kysten. I de store byene trives store internasjonale teknologiselskaper som Veritas og Telenor. Mens rett utenfor byene finnes tilbud på alle former for naturopplevelser. Etter å ha gjort som så mange engelskmenn før dem, kan ikke Financial Times annet enn å konkludere: «It’s expensive, but it’s worth it».

Enten man velger å tilbringe en uke i skianlegget i Trysil eller gå langrenn sammen med nordmenn på Sjusjøen, får man en opplevelse for livet. Få skidestinasjoner i Europa har klart å forene sikre snøforhold med godt utbygde anlegg. Alpene var flott, men snøforholdene er aldri til å stole på. Ønsker du å oppleve verden slik den engang var, ta flyet til Gardemoen, er rådet fra Financial Times. Oppslaget kom dagen etter at det ble kjent at Lillehammer nok en gang skal arrangere vinter-OL, som ikke lenger er så stort arrangement ettersom stadig færre land har et klima som innbyr til vinteridretter. Men arrangementet er likevel grunn til å gjøre Innlandet stolt.

Det uforbeholdne skrytet av Innlandets skiområder blir spredt lynhurtig blant reiselivsaktørene i Innlandet. Reiseliv er ingen stor næring i Norge. Til det er arbeidskraften altfor dyr til å få overnattingsbedrifter og restauranter i distriktene til å lønne seg. Men akkurat snøsikkerheten i Innlandet gir området et konkurransefortrinn få andre kan matche. Den langvarige og systematiske investeringen i målrettede opplevelser nær skianleggene og aktivitetsanleggene om sommeren har gjort at Innlandet (sammen med Lofoten) er den eneste reiselivsdestinasjonen i Norge som tiltrekker seg utenlandske turister.

Men dyr arbeidskraft rammer ikke Innlandets industri. I takt med at arbeidskostnadene har økt, har virksomheten forsert investeringene i effektiviserende maskiner. Eksempelvis er Blowtech i Kongsvinger fremdeles blant landets ledende virksomheter i å produsere plastprodukter til bilindustrien, men produksjonen er nå tilnærmet fullautomatisert. Det samme slår de besøkende på Raufoss, det er mange roboter å se og få mennesker.

Det er lettere å få øye på mennesker på kontorene i Hamar. Her finner vi avdelinger til flere av landets ledende finansinstitusjoner som mener det her ligger spesielt godt til rette for å trekke til seg arbeidskraft som både er stabil, kompetent og i norsk sammenheng relativ rimelig.

Hvordan kom vi til Destinasjon Innlandet

Både i Norge og resten av verden, førte sterke næringsinteresser til at stadig påfølgende internasjonale klimakonferanser endte med sterke formaninger, men uten en egentlig felles politikk. Det var opp til landene å klare klimaforpliktelsene, men sanksjoner eksisterte ikke og de store landene klarte ikke å innfri.

Stilltiende var norske politikere glade for manglende internasjonal enighet. Hovedspørsmålet i Norge utover 2020-tallet var å sikre at kompetansen fra oljeindustrien gradvis kunne benyttes i annen industri. Og det lyktes vi med, ikke minst på Vestlandet, som forble det industrielle sentret i Norge. Men også innenfor andre sterke industrielle miljøer som på Raufoss. Næringsmiljøer som var sterke i 2015 er fortsatt sterke i 2030.

Oppslutningen om det norske velferdssystemet holdt seg i hele perioden. Et virkemiddel var at alle muligheter til innstramminger i innvandringen ble brukt. Begrunnelsen var at dette var nødvendig for å slå ring om et system som både gir omstilling og sikrer nærings- og arbeidslivet mot sosial dumping. En gradvis økning i kvalifikasjonskrav innen alle næringer gjorde det krevende for ufaglærte å få arbeid, noe som også bremset innvandringen.

En ikke planlagt sideeffekt var dog at regioner uten kunnskapsintensivt næringsliv stadig ble tappet for folk. Dette skjedde tross fortsatt distriktsvennlig omfordelingspolitikk. For Innlandet ble derfor satsingen på reiseliv en kamp for å styrke egne fortrinn. Det lyktes de med.

Dette var også noe av begrunnelsen for utviklingen av det særegne finansmiljøet i Hamar. Både forsikringsselskap og banker så at behovet for folk gikk ned, og at man kunne oppnå store kostnadsbesparelser ved å samle vitale funksjoner få steder. Enkelte funksjoner ble lagt til Oslo. Men få steder i Norge kunne som Hamar skilte med en bedre kombinasjon av kompetanse, stabilitet i arbeidsstokken og, i norsk sammenheng, rimelig arbeidskraft.