Innlandet 2030 5

Scenario 3: Kreative Innlandet

​Kreative Innlandet er en fortelling uten klimaavtale, og der Norge ikke har klart omstillingen fra oljenæringa.

Norge har betydelig petroleumsutvinning, ikke minst gass, men investeringene fra petroleumssektoren er lave og leverandørindustrien liten. Andre næringer blomstrer, men med lavere lønninger, hvilket har medført at Norge ikke har spesielt mye høyere levestandard enn andre europeiske land. I Innlandet har særlig kreative næringer og IT-industrien fått en opptur. Varehandelen har også økt som følge av voksende bosetting i Innlandet og bortfall av grensehandelen. 

Statsministerens nyttårstale 1. januar 2030 var alvorlig, men optimistisk. Hun startet med å hylle det mangfoldige Norge. Hovedbudskapet var at i Norge skal alle kunne få følge sine egne drømmer, enten det er som ballettdanser i operaen eller designer på Lillehammer. Hvor enn man reiser i Norge vil vi finne kreative miljøer innen kultur, friluftsliv og næringsliv. Men hun tok også opp et mer alvorlig problem. Nordmenn synes ikke å stole på hverandre i samme grad som før. Det er helt fint å søke egne løsninger på alt, men forutsetningen er at regler overholdes.

Media lo litt av denne siste oppfordringen. Oppfordringer hjelper ikke. Strengere overvåkning må til. Bakgrunnen var enkel. Året før hadde vært fullt av debatter om rekreasjonshoteller der pensjonister hadde blitt svindlet og eierne hadde reist utenlands. Mange pensjonister er ressurssterke og betaler villig for å få den beste behandlingen. Små private eldresentre som tilbyr aromaterapi, akupunktur og homeopati ved siden av vestlig medisin, er populært. Men flere skandaler om eiere som hadde beriket seg på pensjonistenes bekostning skapte harme. Rekreasjonshotellene i Glåmdalen hadde imidlertid sluppet unna kritikken og reklamerte med at her kunne man stole på lokale eiere og lokal ekspertise.

I Innlandet har særlig kreative næringer og IT-industrien fått en opptur.

Aksepten for sosiale forskjeller er større enn før. Trygge, godt betalte jobber gir lite status, aller helst vil man jobbe i bransjer hvor man får uttrykke seg selv og være med og skape noe, slik designmiljøet på Lillehammer er eksempler på. Men bare få klarer å oppnå høy inntekt fra slike yrker. Det å ta utdannelse er viktig for å kunne skape et godt liv for seg selv, men man må også kjenne de riktige folkene, ha pågangsmot og et kommersielt tenkesett. Derfor hører også gründerne, og de som kan skape sin egen arbeidsplass og formue, til blant de som er høyt anerkjent i samfunnet. Digitaliseringen gjør at ny kunnskap spres i et hurtig tempo. 

Næringslivet er mangfoldig. Industri og råvarebaserte næringsklynger er viktige for landet, men det er også de kreative næringene. Restauranter og andre tjenestebaserte næringer leverer ting som folk med mye penger trenger, og som kan nyte godt av den lavt lønnete arbeidskraften. Norge har flere selskaper som skreddersyr alt fra prototyper, ekstradeler, designobjekter og annet ved hjelp av 3D-printere. Også utviklermiljøer trives godt i Norge. De fleste er i Oslo, men også miljøer utenfor klarer seg bra. Ikke minst i Innlandet hvor vi finner blomstrende IKT-miljøet både i Brumunddal og i Kongsvinger, begge med både gründerselskaper og viktige avdelinger til større internasjonale konsern.

Reiseliv er en viktig næring i Norge, men bare i begrenset grad i Innlandet. I konkurransen mellom de mange reiselivsdestinasjonene er det ikke Innlandet som har trukket det lengste strået. Oslofolk drar hit på vinteren, men på sommeren drar de andre steder. Utlendingene vil helst besøke byene og fjordene. Best gjør leverandørene til de mange hyttene det. Snøsikre Sjusjøen, Hafjell og Trysil er populære. Velstående hytteeiere kjøper gjerne hjelp til å holde hyttene som hjem nummer to. Tilbudet av hjelpetjenester er stort, alt fra utleie av geit på taket ved ankomst til utvask og innkjøp for hytteeiere som har valgt å leie ut hytta si. Installasjon av lokalt produserte spesialmøbler har blitt et eget motefenomen blant de aller rikeste, til glede for kreative lokale håndverkere av alle slag.

Hvordan kom vi til Kreative Innlandet

Nedgangen i petroleumsinvesteringene som begynte i 2014, tok seg aldri opp igjen. Norsk leverandørnæring klarte heller ikke å omstille seg. Gradvis beveget Norge seg inn i en økonomisk bane med lavere vekst enn nabolandene. 

De første årene etter 2016 var likevel levestandarden relativt høy i Norge. Det samme var innvandringen, men etter hvert som forskjellene til andre land ble mindre, begynte innvandringen å stoppe opp. Tidligere innvandrere forble i Norge, men nettoinnvandringen begynte å bli lav utover 2020-tallet.

Lavere vekst var ikke jevnt fordelt. Vestlandet opplevde tilbakegang. Arbeidsledigheten vokste i flere år. Inntektsforskjellene likeså. Tilstrømningen til Oslofjord-området var sterk, men også til Innlandet. Boligprisene i Innlandet var lavere enn i Oslo-området, og pendlingsmulighetene til Oslo fra store deler av Innlandet var akseptable. Mange arbeidet også som selvstendige som tok på seg oppdrag flere steder i landet. Da var det like greit å bo i Innlandet, nær det viktigste markedet og nær flyplassen.

Gradvis vokste det også fram et press for mer liberalisering og enda større lønnsforskjeller, alt begrunnet i at lavere lønninger var nødvendig for å skape flere jobber. Politikken tok dette innover seg og en rekke arbeidstidsbestemmelser ble liberalisert utover 2020-tallet. Oppslutningen om fagforeninger falt i takt med nedbygging av tidligere industrivirksomheter.

Gradvis falt også ledigheten, men mest fordi det var flere som etterspurte og flere som tilbød rimelige tjenester innen alt fra omsorgstjenester og opplevelsesguiding til alle former for rimelige konsulenttjenester. Interessen for kreative yrker økte. Svak inntektsutvikling ble godtatt ut fra en ideologi om det er «dette er det jeg vil».

Størst var imidlertid jobbveksten innenfor helse og omsorg. Norske pensjonister var mer velstående enn unge voksne, og etterspørselen etter alle typer omsorgstjenester var høy. I Innlandet så vi dette tydelig overalt, rett og slett fordi gjennomsnittsalderen var høy her og alternative arbeidsplasser var få. Spesielt bygdene i Nord-Østerdalen, Nord-Gudbrandsdalen og Valdres tiltrakk seg mange nyutdannede helse- og omsorgsarbeidere.