Produktivitetsvekst, budsjett og populisme

Erna Solberg har varslet at mange kommer til å bli skuffet når statsbudsjettet legges frem. Økning i oljepengebruken bremser opp, og svak produktivitetsvekst gir mindre penger til fordeling. Norge er ikke immun mot økt polarisering og populisme.

Statsministeren leder en mindretallsregjering, og Arbeiderpartiet har varslet at de kanskje ikke lenger vil være med på ansvarlige, men upopulære forlik. Lett blir det ikke.

Spissformulert har vi i Norge de siste 100 år opplevd perioder med høy inflasjon i tre perioder; krig, krig og Kleppe. Norges finansminister i 1974, Per Kleppe, opplevde at veksten falt. I ettertid vet vi at grunnen var at produktivitetsveksten falt kraftig fra 1973 av. Men i 1974 så en kun at veksten så svak ut og at arbeidsledigheten steg. Politikkresponsen var som vanlig å øke pengebruken over statsbudsjettet. Ettersom årene gikk, ble det klart at det var produktivitetsveksten som hadde falt. Konsekvensen ble kraftig inflasjon utover på 1970- og 1980-tallet, med påfølgende dyp krise i norsk økonomi.

Produktivitetsveksten i norsk økonomi har vært svak siden 2006. Fallet i produktivitetsveksten har blitt sent forstått, og igjen har en agert som om det var et konjunkturtilbakeslag. I dag tar inflasjonen form av økte priser på aksjer og eiendom. Lite er blitt gjort av strukturelle reformer for å øke vekstkraften i norsk økonomi.

Når produktivitetsveksten svekkes, tiltar politisk populisme. For noen tiår siden kunne innbyggerne forvente at levestandarden ville doble seg på bare 20 år. I dag tar det minst dobbelt så lang tid. For mange grupper i samfunnet vil levestandarden falle fremover. Særlig gjelder det de som er i direkte konkurranse med innvandrere, og de som rammes av økt digitalisering og automatisering.

Elisabeth Holvik, sjeføkonom i SpareBank 1 Gruppen (bildet til høyre).

Krisen i Catalonia

Krisen i Catalonia er et godt eksempel på at underliggende konflikter kan blusse opp når produktivitetsveksten blir varig svak. Catalonia betaler i dag inn langt mer enn de får tilbake fra Madrid-regjeringen. Etter 2008 ble Catalonias krav om at de skulle få beholde mer av skatteinntektene avvist på grunn av den økonomiske krisen. Med fortsatt høy arbeidsledighet, og så høye boligpriser og leiepriser at mange blir presset ut av lokalsamfunn, samt svak utvikling i velferdsgoder, er det stadig flere som protesterer.

I Tyskland ble Alternative for Tyskland det andre største partiet i det tidligere Øst-Tyskland, i frustrasjon over svak velferdsutvikling og økt konkurranse med innvandrere. Vi er slett ikke immune for den type utvikling også i Norge.

USA satte i 1983 ned et hemmelig prosjekt ledet av det militære, kalt Sokrates-prosjektet. Det var åpenbart at USA hadde et alvorlig innovasjons– og konkurranseproblem. Målet til Sokrates-prosjektet var å finne de underliggende årsakene til USAs problemer, og dernest bruke denne kunnskapen til å bygge opp igjen konkurransekraften.

Innsikten og løsningene som Sokrates-prosjektet kom frem til, var i direkte motsetning til hva mange politikere og professorer hadde trodd, og den nye innsikten la grunnlag for en helt ny industripolitikk i USA.

Bygge innovasjonskraft over tid

Hovedanbefalingen var å endre tankesett fra å planlegge ut fra økonomi og profitt til en planlegging hvor målet var å utvikle de beste teknologiske løsninger og de mest avanserte produkter. Sokrates utviklet «Techspace Map», et verktøy for å analysere eksisterende og fremtidig teknologi og kanalisere investeringer til prosjekt som blant annet la grunnlag for den digitale revolusjon på 1990-tallet. På denne måten ble samfunnets ressurser brukt på en målrettet strategisk måte.

I dag, som etter 1974, har vi lent oss på gårsdagens økonomiske modeller. Lav rente og høy oljepengebruk har holdt veksten oppe. Den tiden er snart forbi. Nå må vi ta i bruk nye tanker og nye løsninger: Det må lønne seg å ta risiko, de som bidrar med risikokapital må ikke straffes som i dag, og vi må redusere passiviserende velferdsgoder. Skolen må moderniseres, og det bør legges til rette for at næringsliv lokalt i større grad kan få skreddersydd utdanningsløp, både for fagarbeidere, lærlinger og akademiske og praktiske talenter på et mye tidligere tidspunkt enn det som er vanlig i dag. Politiske løsninger og incentiver overfor bedrifter bør utformes for å bygge innovasjonskraft i samfunnet over tid. Det er et møysommelig arbeid, og vil kreve at de politiske partier kommer sammen i brede forlik.

Å stå på kortsiktige populære forslag i dag, men som undergraver produktivitetsveksten på sikt, er en farlig vei å gå. Risikoen et at vi også i Norge vil oppleve et mer polarisert samfunn med økt populistiske strømninger.